Om løping og identitet

Bakgrunnen for dette innlegget er egentlig en spekulasjon rundt måloppnåelse. (Men det hander også litt om det evige spørsmål «Hvorfor løper jeg?»)

I hele år har jeg fått hyggelige tilbakemeldinger fra bekjente om at det var imponerende at jeg var påmeldt et 8-dagersløp, og over flere fjellkjeder til og med. Til det svarte jeg (nok nærmest automatisk) «jo, takk, men det er strengt tatt først imponerende når jeg faktisk også har gjennomført«. Det var aldri for å kverulere, men rett og slett fordi jeg var litt for nærsynt til å se at det også krever litt å bestemme seg for å melde seg på et løp som dette.

Grunnen til nærsyntheten var nok simpelthen litt at tanken på selve løpet på 261 km ble så overveldende at respekten for det, overskygget handlingen det var å melde seg på. Men jeg vet jo selv fra egen erfaring at det absolutt er en terskel og en prestasjon i seg selv å beslutte seg for å melde seg på et løp. Enten det er en 10 km eller en maraton eller noe over eller under. Så jeg setter definitivt stor pris på tilbakemeldingene jeg fikk 🙂

Tilbake til nåtiden; det er sju uker siden årets store mål (altså Gore-Tex Transalpine-Run, om det noen gang skulle ha vært uklart). Heldigvis uten den vanlige blå følelsen av savn, som ofte etterfølger større kraftuttak – som Petter beskriv veldig bra for Birken her.

Det jeg derimot opplever, nå som jeg har begynt å trene normalt igjen, er en endring i hvordan jeg ser meg selv.

Et av min mål for løpingen er å finne ut hvem jeg er – et evigvarende prosjekt. Og et bra uttrykk for hvem jeg er og hva jeg er i stand til, er jo mine handlinger.

Dermed innså jeg plutselig en dag nylig, at jeg er en litt annen person nå enn før september. Jeg innså at det faktisk er litt forskjell på en person som har løpt et par maraton (eller ingen, om vi går enda 12 måneder tilbake), og en person som har løpt 260 km på 8 dager, med og uten tilhørende høydemeter.

Det er ikke ment som noen selvforherligelse, bare en helt simpel observasjon. Det viktigste poenget er nok at det neppe er noe ekstremt spesielt med meg, ihvertfall ikke i forhold til medfødte løpeevner, men at jeg likevel kan gjøre ting som virket absurde for kun kort tid siden 🙂

Og det er absolutt motiverende, for meg, og kanskje til og med for andre!

Så med erkjennelsen av min oppdaterte identitet, kan jeg da si «jeg er en ultraløper – og det er egentlig ingenting som er helt umulig å få til«. Derfor kan jeg begynne å sette mål og ønsker for for eksempel 2014 som er helt annerledes enn hva jeg tidligere ville ha gjort; det blir et spennende år! Og det aller beste er at følelsen av å kunne klare mer, ikke begrenser seg til løping, siden den er en del av min identitet.

Løping er til nytte for så mangt, med andre ord.

Å glede seg til intervall

Dette er ikke noen hemmelig oppskrift. Eller?

Intervalltrening får mye oppmerksomhet i litteratur og media, naturlig nok, gitt at den kommer i så mange former og fasonger. Og gitt at den fremkaller flere følelser enn andre treningsformer.

Har det gått av moten å mislike intervalltrening, forresten? Isåfall er jeg sikkert trendy, og dette innlegget helt unødvendig..

Jeg liker så klart fart, og intervaller pleide en stund å være et nødvendig onde for det formålet – noe man bare gjør.

Det endret seg tydelig da jeg i fjor prøvde ut et ferdiglaget treningsprogram for maraton (Marius Bakkens 100-dagers plan), og plutselig oppdaget en mengde nye varianter av intervall; eg 8x(60/45/30/15s), langintervall, 30×1 minutt, osv

Jeg visste vel at disse fantes, forsåvidt, men noen ganger trenger man bare litt drahjelp til å få satt ting i sammenheng.

Og kanskje dette motiverte meg mere enn man skulle antatt, fordi jeg nå engang er nerd, og finner intrikate ting fascinerende 🙂 Men uansett var det starten på at jeg nå finner intervalltrening motiverende i seg selv, og dermed gjerne har flere slike – helt ulike – økter i uken.

Jeg gledet meg riktignok ikke direkte til intervalltrening i seg selv, mere til det at det hele tiden var nye utfordringer.

Men den siste biten i puslespillet er absolutt selskap i treningen, og det var i den forbindelse jeg plutselig oppdaget at jeg hadde nesten den samme følelsen noen timer før en intervalltrening som før en konkurranse – i forkant av bakkeintervalltrening i Haugerudbakkene i Østmarka.

Å glede seg til intervall – for meg har det to viktige elementer: Variasjon og godt selskap. Dermed benytter jeg anledningen til å takke for turene hittil til «Vi som liker å trene i Østmarka» 🙂 Og til å glede meg til flere bra intervalløkter framover, enten de er på bane eller i bakke!

Ingen respekt for maraton – hva lærte vi denne gangen

En fantastisk dag for løping i Oslo igjen, en fantastisk #oslodag

Og for min del, på maratondistansen, ny personlig rekord såvidt i overkant av 3 timer.

(Dette ble et laangt innlegg, og det viktigste kommer dessverre først helt til slutt..)

Med «såvidt i overkant» mener jeg 40 sekunder for sent for sub-3. Høres litt surt ut? Det var ingen rett foran meg, og ingen rett bak meg i mål; der og da føltes det som om jeg var den eneste som såvidt hadde mistet 2-tallet..

Men det var helt i orden! For jeg lærte litt av hvert igjen om hvordan løping og kroppen fungerer. Det er jo bra! (Og det er det dette innlegget handler om.)

Jeg begynte å løpe i praksis for 4 år siden, og begynte å trene målrettet i fjor (2012). I fjor brukte jeg for første gang et strukturert program for å forberede meg til en halvmaraton (det ville ha blitt min fjerde på tre år), og besluttet fire måneder før løpet å bytte distanse til maraton – det har jeg aldri angret på siden.

Mere konkret; det å løpe mot, og senere fullføre, en maraton har for meg vært en stor og positiv endring i hvordan jeg opplever løping. Det har utvidet mit perspektiv, og jeg får glede av å løpe på mange flere måter nå enn tidligere. (Nå må sikkert min opplevelse sees litt i sammenheng med at jeg gjenoppdaget løping i trettiårsalderen, etter å ha trodd jeg hadde for dårlige knær i de 10-12 foregående årene, så jeg er litt som en unge som har masse nytt å oppdage og lære. Men dette kan være tilfelle for mange flere av oss!)

Så når Ingrid Kristiansen sier at alle som skal løpe maraton bør ha trent måbevisst i to år i forkant, og at mange som prøver seg på maraton, burde ha latt være (og heller holde seg til halvmaraton enn så lenge), så virker det på meg som at hun ikke ser det store bildet. Ja, folk kan få vondt av å løpe maraton. Enten de løper rolig (og dermed slitsomt lenge) eller løper fort og tømmer kroppen for så mye overskudd og energi som de klarer.

Men jeg velger (evt ønsker) å tro at folk flest gjør det for å finne ut hva de er i stand til, mere enn for å ha noe å skryte av på Facebook.

Og det er briljant! For endel er det nok – eller tilogmed for mye – med den ene, første maratonen. Men hvorfor bruke år på å respektere og grue seg til noe «alle» egentlig kan gjøre, gitt rett innstilling i forkant og en rimelig fart ut fra start.. Fordi for de mange andre som prøver, og gjennomfører, så er det en opplevelse for livet som – uansett om det blir flere maraton – lærer folk noe viktig om seg selv. (Som de kan bruke hvis og som de vil, riktignok.)

Ikke ha for mye respekt for en maraton. (Ha gjerne litt – bruken av «ingen» i tittelen var kun en eyecatcher.. 😉

For noen vil det være lettere enn for andre, ja. Men det et maraton uansett først og fremst krever, er en balansegang mellom mange ting. Noen finner den balansen i treningen, mens de fleste av oss trenger å ha prøvd å løpe distansen første gang, og lærer mye mere om den balansen underveis i løpet.

I alle tilfeller er denne erfaringen om balansen som kreves, noe av det mest verdifulle med opplevelsen. Det er sikkert individuelt, og variabelt hva man tar med seg fra den erfaringen, men for meg var det mest verdifulle med opplevelsen, både første gang i fjor, og igjen for tredje gang i går, lærdommen om hvordan alt henger sammen. Det vil si forberedelsene av ulik art, pulsen underveis, drikke, mat, pust, løpesteg, mental innstilling, og så videre.. Men poenget er at jeg ved hjelp av maraton begynte å få en følelse av hvordan og hvorfor kroppen virker som den gjør.

Og sjansen til å få eller begynne på en del av den innsikten, er grunn god nok til å i det hele tatt prøve seg på et maraton. Og jeg skal gjerne innrømme at det sikkert for mange av oss er kroppslig utfordrende å løpe en halvmaraton, men det er en grunn til at trenere ofte sier «du kan løpe en halvmaraton uten spesielt mye målrettet trening». De fleste kan løpe en halvmaraton. Men de fleste kan også løpe en maraton. Og selv om de fleste aldri kommer til å gjøre det (av oss i den delen av verden som har fritid nok), så burde flere prøve. For det kan gi en innsikt som varer mye lenger enn selve løpet, og bredere enn til bare løping.

Jeg har løpt tre maraton, det vil si tre konkurranser der jeg gjorde så godt jeg kunne etter egen definisjon, etter forholdene.

I år håpet jeg å komme under tre timer, men det gikk såvidt ikke. Det hadde mest vært en super bonus om det hadde gått, og 40 sekunder kan jeg absolutt kutte ved en senere anledning, så jeg ser ingen grunn til å henge med nebbet.

Aller mest fordi det jeg lærte denne gangen, som oppfølging fra det jeg begynte å lære første gang, er at jeg kan alltid løpe fortere. (Jeg justerer for alder; noe reduksjon i fart må aksepteres en gang, jeg skal lage en formel for alderjustert forventing senere 🙂

Dette er viktig for meg fordi jeg alltid har dette mantraet i bakhånd: «Du kan alltid løpe fortere.»

Og gitt at jeg tror på det, lyder alltid oppfølgingen: «Flott! Hvordan? Hva er trikset denne gangen? Hvilket liten ubalanse kan utnyttes til å vinne den ekstra tiden?» Mentalt lureri virker ofte, og paradoksalt nok bedre jo mer man kjenner seg selv.

Men i tillegg til uvurderlig mentalt lureri, er det å lære mere om hvordan balansen fungerer, et fantastisk verktøy . Eller rettere sagt, hvordan balansen burde ha fungert!

For jeg skrev over at jeg «denne gangen lærte at jeg kan løpe fortere». Men jeg gjorde jo faktisk ikke det, denne gangen.

Med andre ord, jeg klarte såvidt ikke å komme under tre timer. Men er likevel veldig fornøyd, fordi jeg lærte hva som var det svakeste leddet denne gangen. Og siden jeg etterhvert kan nok om mine løpsferdigheter og begrensninger til at jeg kan begynne å tilpasse mine treningsplaner deretter, vet jeg at neste gang, samt treningen fram mot neste gang, blir bedre. Det krever for øvrig ikke spesialutdanning, men aller mest erfaring med egen kropp – og det gir maraton i høyeste grad.

Jeg har ikke skrevet i detalj hva jeg lærte, denne teksten er sikkert så lang allerede at ingen har tatt seg tid til å lese helt hit.

Men: Den viktigste (til sist, til glede for deg som har lest helt hit) lærdommen og erhvervelsen, en jeg unner alle å få, er en klokkertro på at det er så mye mere å hente i – så mange deler av – den komplekse balansen som utgjør vår fysiske og mentale kapasitet.

Dermed er det duket for mange gleder og muligheter for forbedring, i mange år til! Og det på tross av at jeg gjenoppdaget løpingen for kun få år siden. Alle rekordforsøk vil ikke være vellykket, men utfordringen er velkommen, og uansett hva annet som skjer, vil det avsløre flere hemmeligheter om hvorfor jeg er meg. Og det setter jeg umåtelig pris på.

Takk for selskapet under Oslo Maraton 2013! We’ll meet again..

Last day of the mountains

image

The Gore-Tex Transalpine-Run 2013 is over for now, and what a trip it was.. I had looked forward to this for a long time, especially over the last few months of summer, and it was not in any way a disappointment. Sure, there are things I would like to try and do differently another time, but for being the first time, it met all my expectations.
image

The scenery was larger than life, the race was well organized, the fellow runners were all happy and fun to be around, and so on. Yeah, there were minor annoyances, like pasta cookers not being able to keep up with demand, but such things never detracted from the general feeling of experiencing something big and really different.
image

I think perhaps the best part was in fact the total distance and time – in other words, there were so many memorable moments along the way, and it went on for a week, so there was ever more and more..
image

A few words about the experiences of the last stage, then (a few, because it’s late, and I have a marathon to run early tomorrow, and ought to try to sleep soon)

The last stage started with an upbeat feeling, not just for our team, but in general, because everyone knew now that they had only one mountain range between them and the final finish line, and nothing short of sudden disaster would keep them from getting there.
image

This time – as opposed to yesterday – the main ascent was at the start of the day, and it started almost right away. 1272 meters of ascent in 8,4 km is still a challenge, and wore down a lot of the enthusiasm we saw around us in the beginning, but we knew that at the top, the 3119 m Madritschjoch, everything else (in comparison) was going to be downhill.

Profil_Etappe8

I have to admit I had mixed feelings about that. With an inflammation in the shin that was getting a little better, a lot better on climbing, but sometimes a lot worse in downhill, knowing that first 6 and then 13 almost continuous kilometers of in some cases very steep descents lay ahead, was scary. It did turn out OK in the end, but I remember these downhill tracks as something that was a great pity I didn’t have opportunity to fly down (I love downhill running, and flying from rock to rock). But I had greater respect for the continued well-being of my left leg, and in addition, my running team partner Elisabeth did not have a lot of downhill practice, as many others in the race, so especially the last day of so much descent, was hard on her legs.
image

image

image

So we took it easy, zigzagged our way down first to the tree-line, then through the forests, and into the land of apples around the town of Latsch. Even the last 2-3 km were downhill, though much less steep, but they also transported us through rows and endless rows of heavy apple trees. In the sun and warmth at lower altitudes, this was a very nice way to get to the end, and we found extra energy to pick up the speed – not quite a burst of speed, perhaps – and dash across the finish line in the center of the town, earning a medal around our necks. It was a great feeling, and it certainly was fantastic to just relax, wander around, stand in the city square fountain – and perhaps even more – enjoy fresh beer and freshly made sausages.
image

And then, just a few hours later, at the final pasta party, we were finally awarded our now well deserved finisher t-shirts. I have to admit that at this time, around 9 pm in the evening, tiredness was starting to creep up on me, and rather than partying all night (well, I can’t imagine that anyone did that), I left rather early and went to sleep. On the other hand, even after all these days, I woke up rested and hardly sore or feeling bruised, so I definitely did something right!
image
The galla dinner pictured above..

Planning to write one more post about the race, summarizing the whole of it and listing some timing information and other info, for future reference. Take care, and to anyone running the Oslo Marathon tomorrow: Good luck!
image

Rebooting the race story: Next to last stage – down in a dump and up, up, up

image

Doing a twist now and switching to a English at least for this post, which I’ve been considering for all of the entries, due to ease of reading for my non-Norwegian friends and colleagues, while comparatively, the rest of you are very fluent in English. This time it’s simply because some of my notes were in English (my native language isn’t Norwegian, so I often think and jot down notes in English).

image

A little meta info interjected here: This post is published (and partly written) a week after the stage, due to the combination of bad wifi, a hectic trek home after the last stage, and then the onset of an unforgiving regular day to day routine. Thus the title – it’s my attempt at a reboot, and hopefully it’ll be read and appreciated, nonetheless!

image

The next to last leg of the Transalpine adventure was the trek downwards along the valley from St. Valentin, in a stark change of elevation profile from the former stages. With the first 30K being largely downhill, and then at the end, the big climb, there was ample opportunity to wear oneself out on the plain. Most runners I spoke with found this profile much more challenging, than starting the day climbing, as we’d done previously (and would again the day after).

But as before, the trails and the scenery were beautiful and highly motivating, so this challenge was welcomed and accepted. I have never before (meaning in Norway) had the chance to run along trails clinging to the steep valley side for mile after mile, so it was very enjoyable. I do enjoy the feeling of flying from rock to rock in my neighborly Østmarka, but zipping along the trails clinging to the forested terrain of Stilfs/Stelvio was a delight I’ll remember. I have no shots from that particular passage, though, so sharing instead one from the last downhill, later that day:

image

Not so much a delight were the blisters of the left foot, and the shin muscle pains of the right, but at least at this point I’d reached kind of a balance and a routine; after each stage I’d visit the medical crew for disinfectants for the open wound blisters (try getting a Compeed plaster to stick permanently to a humid and swollen foot.. yeah, right..) and for the daily allotment of pills. I’d taken to rely on the doctors to assure me I could still run – after all, finishing this race wouldn’t be worth having to go half a year or more with reduced training intensity afterwards, given how much exercise benefits me. Thankfully, the message from the doctor was the same as before, as long as the Tibialis muscle didn’t start hurting more than the day before: «This injury frightens no one! Take two Voltaren and see us again tomorrow..» Very uplifting! That is, that I wasn’t asked to neither take it easy, nor stop running 🙂

OK, then; ready to go!

image

And after all, I was taking it relatively easy. Looking at the very impressive finishing times of the stage winners, I still think an hour or two could be gained on them, but as this was the first time running this race, I still held on to a very healthy respect for the overall massiveness of the distance and altitudes involved. (And the leg that hurt, certainly helped me not getting overconfident..) Next year, though, I’ll make sure my toenails won’t be causing me grief on the downhills, and thus tormenting my shin muscle..!
image

As already mentioned in the blog at DN Aktiv (which for not fully known reason was somewhat edited at times, for example everything about my associated club – Blodsmak Sportsklubb – was consistently removed with no explanation), this stage was a very dry one.. Or in other words, it was an effort to stay hydrated, especially at the end, the final 13-14 kilometers, as well as, to a lesser degree, stay nourished.

The weather probably contributed to this; although not very warm, it was humid, and I think a lot of us used up more water than we expected. Even with the gradual downhill in this stage, but then again elevation profile even for the first 29K would have been considered rough in normal circumstances.

I observe that Endomondo – which consistently exaggerated distance a little when the terrain was very steep and the paths very winding – calculate a hydration requirement for my run for the day at 6.5 liters. That’s by far the highest number I’ve seen from Endomondo so far, and although I’m pretty sure I drank perhaps only 3-4 liters, it a times felt like I’d have needed almost 6.

It went rather well, though. It was harder than expected to climb that last summit of 2900 meters after already having run 29K, but not impossible. This was one out of 2-3 stages where I appreciated carrying extra energy bars and gels; I did not use them for most of the stages, but having continuous access to energy and minerals at this stage helped a lot.

In any event, the extra feeling of thirst and hunger made this last climb of 1600 m (over 8K of horisontal distance) feel longer and steeper than most of the previous ones. It was definitely a learning experience about the signals of the body, but even more important at that moment, was the feeling of accomplishment getting to the top. At this point in the race (particularly the last and next to last stage), completing the climbs had become even more satisfying. It had felt fantastic before, but getting to these last summits felt like even more of a personal triumph. Of course it could be a factor that these were the highest points overall in the race, at 2900 and later 3100 meters, but I think the principal reason was the knowledge that there was next to nothing left to stop us from completing the whole thing, now, not even injuries or fatigue.
image

Having conquered that peak, there was just the leg pounding descend down towards the winter town of Sulden left, and while I know that my team partner Elisabeth did not absolutely enjoy the downhills at this point, it was a very good feeling being on the way down to rest, food, massage and only one last morning of getting up at 05.. And cakes:

image

image

One last stage to go now, this one with the highest altitude of them all – Madritschjoch – and also with the most descent, and the longest continuous descent, of them all..

Gjennom Uinaslucht til San Valentino alla Muta – etappe 6 av 8

Torsdagens etappe var en som ihvertfall jeg hadde sett veldig fram til, da jeg som tidligere nevnt i stor grad begynte å ønske å løpe dette løpet på grunn av bildene fra Uinaslucht – Uina-kløften. Og det var absolutt ingen skuffelse (GoPro-filmingen ble også spektakulær, men den må redigeres og deretter lastes opp senere på norsk fastnett..). Denne kløften er et fantastisk eksempel på at regnskyll i Alpene drar med seg mengder av løsmasser fra fjellene rundt, og derfor skjærer ut de mest sinnsyke kløfter på kort tid.

image

image

Stien her er hogget inn i fjellsiden for rundt 100 år siden, og fører opp til Schlinig-passet som også er grensen mellom Sveits og Italia. Å løpe opp her, gjennom tunneler og langs smale hyller, med og uten gjerder, er en opplevelse for livet. Og hele tiden buldrer fossen langt der nede, klar til å ta imot de som måtte bli for svimle til å holde seg på stien. På den annen side er stien trygg nok til at vi møtte familier med barn på vei ovenfra (riktignok vet jeg ikke hvor langt ned de gikk).

Vi løp ihvertfall oppover mot toppen, og ut på platået på Sesvennna-fjellkjeden, og denne dagen føltes alt helt riktig, tærne hadde forsonet seg med at de måtte være i løpesko hele dagen, og den evinnelige leggen hadde fått nok is og Diclofenac/Voltaren innvortes og utvortes til at den føltes omtrent 99% som ny (til det var en mil igjen, ca). Bildet er fra teiping med K-tape før start.

image

Med Uinaslucht var nesten all dagens stigning unnagjort, og de neste to milene forløp i sol og småkupert høyfjellslandskap, veldig variert. Småkupert hentyder for øvrig her bare til selve høydekurven vi løp, for stiene gikk delvis på selve platået, og traverserte delvis skråningene rundt.

image

Flere observasjoner indikerte at vi hadde nådd Italia; floraen bar preg av tørrere og varmere klima, og plutselig dukket det opp et lite stykke charterferie rundt en sving, komplett med solstoler, drinker og sandstrand:

image

Etter dette var det en stigning igjen på rundt 5 km, før siste matstasjon og de siste 8 km rakt nedover.

image

image

image

Som på tidligere etapper, var ikke nedstigningene nådige mot legger og lår som burde ha trent enda mere trappeløping og utforløping (Men neste år!), men det meste går på rutinen nå, og 7 kilometer ned er ikke lenger avskrekkende. Så beina lærer, selv underveis, ser det ut til!

image

Og i bunnen ventet altså St. Valentin, en landsby med 800 innbyggere, som først og fremst livnærer seg på sommer- og vintersportsaktiviteter – skjønt det for tiden går i nyslått gress overalt og på alle traktorer. Den ligger idyllisk til i Syd-Tyrol, midt mellom innsjøene Reschensee (Lago di Resia) og Haidesee (Lago della Muta). Igjen var det strålende sol ved målgang, og det passet ypperlig med den utmålte 1 øl per etappe som Gore-Tex sponser (alle deltagere har fått utdelt klippekort – og jeg lurer på om det virkelig er et problem at noen prøver å lure til seg for mange øl.. skjønt en av sportsmassørene fortalte om en løper – visstnok midt på resultatlistene – som påsto at han var god og full hver eneste kveld..)

image

Kun 2 etapper igjen!

image

Les ellers mere på lagbloggen vår (skrives vekselvis av Elisabeth og meg) på DN Aktiv!  

Om fredagens etappe (arrangørens beskrivelse):
Den nest siste etappen blir også den lengste hittil, med 42,6 km. Dagen starter med lynraske nedoverkilometer mot Glorenza før den tilsynelatende endeløse stigningen opp til Tabaretta Pass (2903 moh). Bare såvidt lavere, på 2871 moh, vil Bärenjoch utfordre løpernes konsentrasjon med svært eksponerte stiseksjoner og enkelte taustrekker. Etter dette vil den etterfølgende siste nedstigningen på litt over 1000 meter ned til Solda (Sulden) antagelig føles som barnemat.

Etappe 5, motbakkeløp- 6 km, 954 høydemeter

Klar for start, etter teiping av legger og vannblemmer!

image

Etappen var kjent nok, siden vi løp den ned som avslutning i går, men det var veldig stor forskjell å løpe den opp. Til det bedre! Gradvis etter som meterne gikk unna, vek også smertene i skinnleggen, og lårmusklene som ikke hadde blitt utfordret ennå, kunne endelig ta i et ordentlig tak.

image

Motbakkeløp er alltid morsomt, og med Alpene som bakgrunn og et flott arrangement rundt, er ikke dette noe unntak.

Det ble noen brattbakker med rask gange, men på den siste kilometeren var det ikke annet å gjøre enn å lange ut. Endte på ca 1 time og 6 minutter, med masse overskudd. Og det trengs, så den betente leggen skal få lege seg mest mulig før sirkuset starter igjen i morgen tidlig.

image

Ellers er det i dag 25 grader og ikke en sky, med andre ord en perfekt setting for en hviledag i den tradisjonsrike badebyen Scuol, kanskje med et besøk i de varme kildene. Skjønt jeg trenger å prioritere ising av leggen, først og fremst, for å forhindre at en overbelastning blir til en infeksjon.

Etappen er for øvrig lagt slik opp at teten starter sist, så alle vi tregere kan få sett dem, og i dette øyeblikk løper Tofol Castaner Bernat i Team Salomon International I inn på en fantastisk tid på såvidt under 41 minutter – 40:57! Jeg føler selv at jeg kanskje kunne vært god for 50, men 40 er drøyt. Dette er løpere i verdenseliten, og det er helt klart morsomt og motiverende å få løpe med dem!