Etappe 4 – går det så går det

Litt forsinket, men noen ganger spiller ikke tid og nettverk på lag her på hotelhopping i Alpene.


Etappen fra Samnaun til Scuol – begge i Sveits, den ene en tollfri sone, den andre et kursted – fryktet jeg kunne bli et mareritt. Muskelen foran på leggen (kan noen med medisinsk kunnskap kanskje kommentere hva den heter?) som går fra ankel opp langs utsiden av leggen, hadde blitt så stram iløpet av turen med 3000 høydemeter dagen før, at foten nesten ikke lot seg vippe.

Massasje kvelden før hjalp litt, men morgendagen opprant uansett med en svært distinkt halting, til frokost og ned til startområdet. Det er rart med det, dog; smerter når man går, er det lettere å late som er irrelevante når man løper. Men det trikset er kun mentalt, og jeg merket gjentatte ganger underveis – plutselig og smertefullt hver gang – at muskelen tross alt kontinuerlig lå klar til å dra seg sammen i en intens knute.

Best å kutte beskrivelsen der, så ikke det hele går over i syting. (Og muskelen dukker uansett opp igjen ofte nok senere denne uken..)

For til syvende og sist ble det en praktfull dag og etappe, kanskje den mest maleriske hittil, før torsdagen kommer (søk opp «Val Uina»). Stigingen til å begynne med var hard, men velkommen, og den badet i solskinn. På toppen ventet første matstasjon, og deretter en mil med variert berg og dal. Stiene var fantastiske, både på grunn av kvaliteten og utsikten, og det er en nytelse å krysse fjellkjeder på den måten. Mindre nytelse er det i nedstigningene, fordi jeg ikke har funnet trikset for å unngå at tærne moses mot skotuppen når det går ordentlig bratt utfor.

Normalt regner jeg meg som ganske sterk i utfor, men her har jeg mere å lære. Når jeg til gjengjeld finner ut av dette problemet, tror jeg det skal gå an å spare inn ihvertfall en time i «løpetid» per dag.

Men i mellomtiden er det bare å ta det litt med ro, ikke forsøke å konkurrere med verdenseliten, og spare føttene for full kollaps.

Så vi gjorde dette, nøt utsikten, kom oss over den andre toppen på 2700 meter for dagen, og på litt under 7 timer kom Team Norway fram til Scuol, etter å ha tatt det ekstra rolig ned slalåmbakken til sist. Den var bratt! (Så bratt at lokale turgåere måtte bære hundene sine ned..)

Kirken i Scuol:

image

Scuol er en middelalderlandsby med lav puls, perfekt for et par ekstra hviletimer, med forsøk på å sette verdensrekord i restitusjon (med andre ord forhindre at opphovning i leggen går fra en overbelastning til en benhinnebetennelse..).

Her er for øvrig hotellet og uteserveringen:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s