Ingen respekt for maraton – hva lærte vi denne gangen

En fantastisk dag for løping i Oslo igjen, en fantastisk #oslodag

Og for min del, på maratondistansen, ny personlig rekord såvidt i overkant av 3 timer.

(Dette ble et laangt innlegg, og det viktigste kommer dessverre først helt til slutt..)

Med «såvidt i overkant» mener jeg 40 sekunder for sent for sub-3. Høres litt surt ut? Det var ingen rett foran meg, og ingen rett bak meg i mål; der og da føltes det som om jeg var den eneste som såvidt hadde mistet 2-tallet..

Men det var helt i orden! For jeg lærte litt av hvert igjen om hvordan løping og kroppen fungerer. Det er jo bra! (Og det er det dette innlegget handler om.)

Jeg begynte å løpe i praksis for 4 år siden, og begynte å trene målrettet i fjor (2012). I fjor brukte jeg for første gang et strukturert program for å forberede meg til en halvmaraton (det ville ha blitt min fjerde på tre år), og besluttet fire måneder før løpet å bytte distanse til maraton – det har jeg aldri angret på siden.

Mere konkret; det å løpe mot, og senere fullføre, en maraton har for meg vært en stor og positiv endring i hvordan jeg opplever løping. Det har utvidet mit perspektiv, og jeg får glede av å løpe på mange flere måter nå enn tidligere. (Nå må sikkert min opplevelse sees litt i sammenheng med at jeg gjenoppdaget løping i trettiårsalderen, etter å ha trodd jeg hadde for dårlige knær i de 10-12 foregående årene, så jeg er litt som en unge som har masse nytt å oppdage og lære. Men dette kan være tilfelle for mange flere av oss!)

Så når Ingrid Kristiansen sier at alle som skal løpe maraton bør ha trent måbevisst i to år i forkant, og at mange som prøver seg på maraton, burde ha latt være (og heller holde seg til halvmaraton enn så lenge), så virker det på meg som at hun ikke ser det store bildet. Ja, folk kan få vondt av å løpe maraton. Enten de løper rolig (og dermed slitsomt lenge) eller løper fort og tømmer kroppen for så mye overskudd og energi som de klarer.

Men jeg velger (evt ønsker) å tro at folk flest gjør det for å finne ut hva de er i stand til, mere enn for å ha noe å skryte av på Facebook.

Og det er briljant! For endel er det nok – eller tilogmed for mye – med den ene, første maratonen. Men hvorfor bruke år på å respektere og grue seg til noe «alle» egentlig kan gjøre, gitt rett innstilling i forkant og en rimelig fart ut fra start.. Fordi for de mange andre som prøver, og gjennomfører, så er det en opplevelse for livet som – uansett om det blir flere maraton – lærer folk noe viktig om seg selv. (Som de kan bruke hvis og som de vil, riktignok.)

Ikke ha for mye respekt for en maraton. (Ha gjerne litt – bruken av «ingen» i tittelen var kun en eyecatcher.. 😉

For noen vil det være lettere enn for andre, ja. Men det et maraton uansett først og fremst krever, er en balansegang mellom mange ting. Noen finner den balansen i treningen, mens de fleste av oss trenger å ha prøvd å løpe distansen første gang, og lærer mye mere om den balansen underveis i løpet.

I alle tilfeller er denne erfaringen om balansen som kreves, noe av det mest verdifulle med opplevelsen. Det er sikkert individuelt, og variabelt hva man tar med seg fra den erfaringen, men for meg var det mest verdifulle med opplevelsen, både første gang i fjor, og igjen for tredje gang i går, lærdommen om hvordan alt henger sammen. Det vil si forberedelsene av ulik art, pulsen underveis, drikke, mat, pust, løpesteg, mental innstilling, og så videre.. Men poenget er at jeg ved hjelp av maraton begynte å få en følelse av hvordan og hvorfor kroppen virker som den gjør.

Og sjansen til å få eller begynne på en del av den innsikten, er grunn god nok til å i det hele tatt prøve seg på et maraton. Og jeg skal gjerne innrømme at det sikkert for mange av oss er kroppslig utfordrende å løpe en halvmaraton, men det er en grunn til at trenere ofte sier «du kan løpe en halvmaraton uten spesielt mye målrettet trening». De fleste kan løpe en halvmaraton. Men de fleste kan også løpe en maraton. Og selv om de fleste aldri kommer til å gjøre det (av oss i den delen av verden som har fritid nok), så burde flere prøve. For det kan gi en innsikt som varer mye lenger enn selve løpet, og bredere enn til bare løping.

Jeg har løpt tre maraton, det vil si tre konkurranser der jeg gjorde så godt jeg kunne etter egen definisjon, etter forholdene.

I år håpet jeg å komme under tre timer, men det gikk såvidt ikke. Det hadde mest vært en super bonus om det hadde gått, og 40 sekunder kan jeg absolutt kutte ved en senere anledning, så jeg ser ingen grunn til å henge med nebbet.

Aller mest fordi det jeg lærte denne gangen, som oppfølging fra det jeg begynte å lære første gang, er at jeg kan alltid løpe fortere. (Jeg justerer for alder; noe reduksjon i fart må aksepteres en gang, jeg skal lage en formel for alderjustert forventing senere 🙂

Dette er viktig for meg fordi jeg alltid har dette mantraet i bakhånd: «Du kan alltid løpe fortere.»

Og gitt at jeg tror på det, lyder alltid oppfølgingen: «Flott! Hvordan? Hva er trikset denne gangen? Hvilket liten ubalanse kan utnyttes til å vinne den ekstra tiden?» Mentalt lureri virker ofte, og paradoksalt nok bedre jo mer man kjenner seg selv.

Men i tillegg til uvurderlig mentalt lureri, er det å lære mere om hvordan balansen fungerer, et fantastisk verktøy . Eller rettere sagt, hvordan balansen burde ha fungert!

For jeg skrev over at jeg «denne gangen lærte at jeg kan løpe fortere». Men jeg gjorde jo faktisk ikke det, denne gangen.

Med andre ord, jeg klarte såvidt ikke å komme under tre timer. Men er likevel veldig fornøyd, fordi jeg lærte hva som var det svakeste leddet denne gangen. Og siden jeg etterhvert kan nok om mine løpsferdigheter og begrensninger til at jeg kan begynne å tilpasse mine treningsplaner deretter, vet jeg at neste gang, samt treningen fram mot neste gang, blir bedre. Det krever for øvrig ikke spesialutdanning, men aller mest erfaring med egen kropp – og det gir maraton i høyeste grad.

Jeg har ikke skrevet i detalj hva jeg lærte, denne teksten er sikkert så lang allerede at ingen har tatt seg tid til å lese helt hit.

Men: Den viktigste (til sist, til glede for deg som har lest helt hit) lærdommen og erhvervelsen, en jeg unner alle å få, er en klokkertro på at det er så mye mere å hente i – så mange deler av – den komplekse balansen som utgjør vår fysiske og mentale kapasitet.

Dermed er det duket for mange gleder og muligheter for forbedring, i mange år til! Og det på tross av at jeg gjenoppdaget løpingen for kun få år siden. Alle rekordforsøk vil ikke være vellykket, men utfordringen er velkommen, og uansett hva annet som skjer, vil det avsløre flere hemmeligheter om hvorfor jeg er meg. Og det setter jeg umåtelig pris på.

Takk for selskapet under Oslo Maraton 2013! We’ll meet again..

5 thoughts on “Ingen respekt for maraton – hva lærte vi denne gangen

  1. Inspirerende lesning! (og jeg leste hele (c;) Imponerende innstilling både før, under og etter. Liker den vitenskapelige tilnærmingen: «Hva skal til/må justeres for å løpe fortere?» Har litt å lære når det gjelder positiv og konstruktiv tenkning, og dette skal jeg forsøke å iverksette frem mot, og i, Berlin på søndag. Er også helt enig i at maraton er for mange flere enn de fleste tror. Maraton endret livet mitt!

    Gratulerer med fantastisk prestasjon i Oslo!

    1. Supert med en slik tilbakemelding, takker! Og hyggelig å vite at løpeblogger blir lest som start på uken, tidlig en mandags morgen 🙂 Lykke til i Berlin, og lykke til med å finne ditt beste område for forbedring! Et maraton er såpass langt at selv den minste optimalisering kan ha mye for seg.. Å løpe litt på annerledes steg (dvs korte vs lengre, avhengig av hva man normalt gjør), hjelper for eksempel meg med å avlaste musklene litt, og det er en taktikk som kan brukes både med og uten forberedelser, når det føles riktig.

  2. Først, gratulerer med veldig bra maratonløp! Jeg så deg ikke en gang, så fort løp du. Interessante refleksjoner her. Et maraton gjør absolutt noe med en som person, det kan jeg skrive under på. Jeg tror allikevel det store individuelle forskjeller, og at det meste står på den mentale innstillingen. For min del var det viktig i forberedelsene å kjenne litt på noen av de fysiske og særlig psykiske utfordringene man møter underveis, smertene og den svingende motivasjonen. Uten noen få skikkelige langturer ville jeg kanskje ikke vært rustet til å stå løpet helt ut.

    Hvilke planer har du framover nå, foruten å løpe fortere?

    1. Ja, det mentale ligger i bunnen av alt her, og kan gjøre det meste mulig.
      Interessant spørsmål om planene 🙂 For de har egentlig endret seg etterhvert som jeg løp denne helgen.. Det vil si, nå har jeg plutselig fått en del teorier i hodet som jeg har veldig lyst til å teste ut i (trening fram mot) et nytt maraton relativt snart. Derfor tror jeg at et nytt, fint mål må bli Jessheim Vintermaraton i november! Men først Skjennungstua Opp neste uke, Nøklevann Rundt uken etter, og så definitivt Hytteplanmila. Det er fint med høst!

    2. NB: Det er jo slett ikke nødvendig eller rimelig å løpe fortere hver gang, så klart (i tilfelle det virket som om jeg mente eller forventet det 🙂

      Eksperimentering tilsier at man ikke kan vite sikkert om effekten blir som ønsket, før i etterkant. Så avvik må tolereres!

      Den viktigste planen for min del er i alle fall å holde slitasje og skader på avstand, og bruke løpingen til å bli så frisk det er mulig å være (jeg blir forkjølet nesten med en gang jeg ikke har trent på 2 uker..)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s