Om løping og identitet

Bakgrunnen for dette innlegget er egentlig en spekulasjon rundt måloppnåelse. (Men det hander også litt om det evige spørsmål «Hvorfor løper jeg?»)

I hele år har jeg fått hyggelige tilbakemeldinger fra bekjente om at det var imponerende at jeg var påmeldt et 8-dagersløp, og over flere fjellkjeder til og med. Til det svarte jeg (nok nærmest automatisk) «jo, takk, men det er strengt tatt først imponerende når jeg faktisk også har gjennomført«. Det var aldri for å kverulere, men rett og slett fordi jeg var litt for nærsynt til å se at det også krever litt å bestemme seg for å melde seg på et løp som dette.

Grunnen til nærsyntheten var nok simpelthen litt at tanken på selve løpet på 261 km ble så overveldende at respekten for det, overskygget handlingen det var å melde seg på. Men jeg vet jo selv fra egen erfaring at det absolutt er en terskel og en prestasjon i seg selv å beslutte seg for å melde seg på et løp. Enten det er en 10 km eller en maraton eller noe over eller under. Så jeg setter definitivt stor pris på tilbakemeldingene jeg fikk 🙂

Tilbake til nåtiden; det er sju uker siden årets store mål (altså Gore-Tex Transalpine-Run, om det noen gang skulle ha vært uklart). Heldigvis uten den vanlige blå følelsen av savn, som ofte etterfølger større kraftuttak – som Petter beskriv veldig bra for Birken her.

Det jeg derimot opplever, nå som jeg har begynt å trene normalt igjen, er en endring i hvordan jeg ser meg selv.

Et av min mål for løpingen er å finne ut hvem jeg er – et evigvarende prosjekt. Og et bra uttrykk for hvem jeg er og hva jeg er i stand til, er jo mine handlinger.

Dermed innså jeg plutselig en dag nylig, at jeg er en litt annen person nå enn før september. Jeg innså at det faktisk er litt forskjell på en person som har løpt et par maraton (eller ingen, om vi går enda 12 måneder tilbake), og en person som har løpt 260 km på 8 dager, med og uten tilhørende høydemeter.

Det er ikke ment som noen selvforherligelse, bare en helt simpel observasjon. Det viktigste poenget er nok at det neppe er noe ekstremt spesielt med meg, ihvertfall ikke i forhold til medfødte løpeevner, men at jeg likevel kan gjøre ting som virket absurde for kun kort tid siden 🙂

Og det er absolutt motiverende, for meg, og kanskje til og med for andre!

Så med erkjennelsen av min oppdaterte identitet, kan jeg da si «jeg er en ultraløper – og det er egentlig ingenting som er helt umulig å få til«. Derfor kan jeg begynne å sette mål og ønsker for for eksempel 2014 som er helt annerledes enn hva jeg tidligere ville ha gjort; det blir et spennende år! Og det aller beste er at følelsen av å kunne klare mer, ikke begrenser seg til løping, siden den er en del av min identitet.

Løping er til nytte for så mangt, med andre ord.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s