Gjennom Uinaslucht til San Valentino alla Muta – etappe 6 av 8

Torsdagens etappe var en som ihvertfall jeg hadde sett veldig fram til, da jeg som tidligere nevnt i stor grad begynte å ønske å løpe dette løpet på grunn av bildene fra Uinaslucht – Uina-kløften. Og det var absolutt ingen skuffelse (GoPro-filmingen ble også spektakulær, men den må redigeres og deretter lastes opp senere på norsk fastnett..). Denne kløften er et fantastisk eksempel på at regnskyll i Alpene drar med seg mengder av løsmasser fra fjellene rundt, og derfor skjærer ut de mest sinnsyke kløfter på kort tid.

image

image

Stien her er hogget inn i fjellsiden for rundt 100 år siden, og fører opp til Schlinig-passet som også er grensen mellom Sveits og Italia. Å løpe opp her, gjennom tunneler og langs smale hyller, med og uten gjerder, er en opplevelse for livet. Og hele tiden buldrer fossen langt der nede, klar til å ta imot de som måtte bli for svimle til å holde seg på stien. På den annen side er stien trygg nok til at vi møtte familier med barn på vei ovenfra (riktignok vet jeg ikke hvor langt ned de gikk).

Vi løp ihvertfall oppover mot toppen, og ut på platået på Sesvennna-fjellkjeden, og denne dagen føltes alt helt riktig, tærne hadde forsonet seg med at de måtte være i løpesko hele dagen, og den evinnelige leggen hadde fått nok is og Diclofenac/Voltaren innvortes og utvortes til at den føltes omtrent 99% som ny (til det var en mil igjen, ca). Bildet er fra teiping med K-tape før start.

image

Med Uinaslucht var nesten all dagens stigning unnagjort, og de neste to milene forløp i sol og småkupert høyfjellslandskap, veldig variert. Småkupert hentyder for øvrig her bare til selve høydekurven vi løp, for stiene gikk delvis på selve platået, og traverserte delvis skråningene rundt.

image

Flere observasjoner indikerte at vi hadde nådd Italia; floraen bar preg av tørrere og varmere klima, og plutselig dukket det opp et lite stykke charterferie rundt en sving, komplett med solstoler, drinker og sandstrand:

image

Etter dette var det en stigning igjen på rundt 5 km, før siste matstasjon og de siste 8 km rakt nedover.

image

image

image

Som på tidligere etapper, var ikke nedstigningene nådige mot legger og lår som burde ha trent enda mere trappeløping og utforløping (Men neste år!), men det meste går på rutinen nå, og 7 kilometer ned er ikke lenger avskrekkende. Så beina lærer, selv underveis, ser det ut til!

image

Og i bunnen ventet altså St. Valentin, en landsby med 800 innbyggere, som først og fremst livnærer seg på sommer- og vintersportsaktiviteter – skjønt det for tiden går i nyslått gress overalt og på alle traktorer. Den ligger idyllisk til i Syd-Tyrol, midt mellom innsjøene Reschensee (Lago di Resia) og Haidesee (Lago della Muta). Igjen var det strålende sol ved målgang, og det passet ypperlig med den utmålte 1 øl per etappe som Gore-Tex sponser (alle deltagere har fått utdelt klippekort – og jeg lurer på om det virkelig er et problem at noen prøver å lure til seg for mange øl.. skjønt en av sportsmassørene fortalte om en løper – visstnok midt på resultatlistene – som påsto at han var god og full hver eneste kveld..)

image

Kun 2 etapper igjen!

image

Les ellers mere på lagbloggen vår (skrives vekselvis av Elisabeth og meg) på DN Aktiv!  

Om fredagens etappe (arrangørens beskrivelse):
Den nest siste etappen blir også den lengste hittil, med 42,6 km. Dagen starter med lynraske nedoverkilometer mot Glorenza før den tilsynelatende endeløse stigningen opp til Tabaretta Pass (2903 moh). Bare såvidt lavere, på 2871 moh, vil Bärenjoch utfordre løpernes konsentrasjon med svært eksponerte stiseksjoner og enkelte taustrekker. Etter dette vil den etterfølgende siste nedstigningen på litt over 1000 meter ned til Solda (Sulden) antagelig føles som barnemat.

Etappe 5, motbakkeløp- 6 km, 954 høydemeter

Klar for start, etter teiping av legger og vannblemmer!

image

Etappen var kjent nok, siden vi løp den ned som avslutning i går, men det var veldig stor forskjell å løpe den opp. Til det bedre! Gradvis etter som meterne gikk unna, vek også smertene i skinnleggen, og lårmusklene som ikke hadde blitt utfordret ennå, kunne endelig ta i et ordentlig tak.

image

Motbakkeløp er alltid morsomt, og med Alpene som bakgrunn og et flott arrangement rundt, er ikke dette noe unntak.

Det ble noen brattbakker med rask gange, men på den siste kilometeren var det ikke annet å gjøre enn å lange ut. Endte på ca 1 time og 6 minutter, med masse overskudd. Og det trengs, så den betente leggen skal få lege seg mest mulig før sirkuset starter igjen i morgen tidlig.

image

Ellers er det i dag 25 grader og ikke en sky, med andre ord en perfekt setting for en hviledag i den tradisjonsrike badebyen Scuol, kanskje med et besøk i de varme kildene. Skjønt jeg trenger å prioritere ising av leggen, først og fremst, for å forhindre at en overbelastning blir til en infeksjon.

Etappen er for øvrig lagt slik opp at teten starter sist, så alle vi tregere kan få sett dem, og i dette øyeblikk løper Tofol Castaner Bernat i Team Salomon International I inn på en fantastisk tid på såvidt under 41 minutter – 40:57! Jeg føler selv at jeg kanskje kunne vært god for 50, men 40 er drøyt. Dette er løpere i verdenseliten, og det er helt klart morsomt og motiverende å få løpe med dem!

Etappe 4 – går det så går det

Litt forsinket, men noen ganger spiller ikke tid og nettverk på lag her på hotelhopping i Alpene.


Etappen fra Samnaun til Scuol – begge i Sveits, den ene en tollfri sone, den andre et kursted – fryktet jeg kunne bli et mareritt. Muskelen foran på leggen (kan noen med medisinsk kunnskap kanskje kommentere hva den heter?) som går fra ankel opp langs utsiden av leggen, hadde blitt så stram iløpet av turen med 3000 høydemeter dagen før, at foten nesten ikke lot seg vippe.

Massasje kvelden før hjalp litt, men morgendagen opprant uansett med en svært distinkt halting, til frokost og ned til startområdet. Det er rart med det, dog; smerter når man går, er det lettere å late som er irrelevante når man løper. Men det trikset er kun mentalt, og jeg merket gjentatte ganger underveis – plutselig og smertefullt hver gang – at muskelen tross alt kontinuerlig lå klar til å dra seg sammen i en intens knute.

Best å kutte beskrivelsen der, så ikke det hele går over i syting. (Og muskelen dukker uansett opp igjen ofte nok senere denne uken..)

For til syvende og sist ble det en praktfull dag og etappe, kanskje den mest maleriske hittil, før torsdagen kommer (søk opp «Val Uina»). Stigingen til å begynne med var hard, men velkommen, og den badet i solskinn. På toppen ventet første matstasjon, og deretter en mil med variert berg og dal. Stiene var fantastiske, både på grunn av kvaliteten og utsikten, og det er en nytelse å krysse fjellkjeder på den måten. Mindre nytelse er det i nedstigningene, fordi jeg ikke har funnet trikset for å unngå at tærne moses mot skotuppen når det går ordentlig bratt utfor.

Normalt regner jeg meg som ganske sterk i utfor, men her har jeg mere å lære. Når jeg til gjengjeld finner ut av dette problemet, tror jeg det skal gå an å spare inn ihvertfall en time i «løpetid» per dag.

Men i mellomtiden er det bare å ta det litt med ro, ikke forsøke å konkurrere med verdenseliten, og spare føttene for full kollaps.

Så vi gjorde dette, nøt utsikten, kom oss over den andre toppen på 2700 meter for dagen, og på litt under 7 timer kom Team Norway fram til Scuol, etter å ha tatt det ekstra rolig ned slalåmbakken til sist. Den var bratt! (Så bratt at lokale turgåere måtte bære hundene sine ned..)

Kirken i Scuol:

image

Scuol er en middelalderlandsby med lav puls, perfekt for et par ekstra hviletimer, med forsøk på å sette verdensrekord i restitusjon (med andre ord forhindre at opphovning i leggen går fra en overbelastning til en benhinnebetennelse..).

Her er for øvrig hotellet og uteserveringen:

Spinatknödeln to the rescue! – eller Etappe 3 av Gore-Tex Transalpine-Run

image

Vi har ankommet Samnaun etter den hardeste etappen hittil, og antagelig den verste hele uken. Det er ihvertfall viktig mentalt å påpeke at det verste er over, men etter 3000 høydemeter er det lett å tro det også.

image

image

Spinatknödeln? Nå som restitusjon er viktigere enn det meste annet, er det selvsagt viktig å få i seg nok sikringskost, og jeg må si at gårsdagens Knödel-trio på bildet var rett valg, det ga definitivt en bra start på dagen derpå, gjennom alpemelkesjokoladelandskap.

image
image

image

Ellers begynner det å bli sent på kvelden her i Samnaun, etter nær åtte timers løping, spising, spising og uvurderlig massasje av en veldig vond og stiv skinnlegg. Og selv med startskudd først kl 0800 blir det tidlige morgener, så jeg rekker ikke å skrive så mye mer i denne omgang (nettbrett er et noe tungvint verktøy tross alt) men legger ved noen bilder og kommentarer, og henviser ellers til vår lagblogg på Dagens Næringsliv – DN Aktiv og til arrangørens oppsummering av dagens etappe.

image

For øvrig var Ischgl – som vi løp igjennom halvveis – under ombygging på grunn av ny tunnelbane, så vi måtte løpe under sentrum. På rullende fortau. Hva sier Strava til det segmentet, mon tro?
image

Vi løp ikke over denne, men den er jo fin, da.
image

image

image

image

image

Inntrykk fra Etappe 2 – Gore-Tex Transalpine-Run – Lech til St. Anton

To innledende observasjoner fra søndagens etappe:

– 900 meters stigning på 4,5 km er ganske bratt
– Alle bakker tar slutt til slutt, enten de går opp eller ned

image

image

image

På dagens etappe har vi kommet oss fra Lech til St. Anton, en distanse ikke lenger enn 25 km, men med rundt 16 kilometer av løpeturen på over 2000 meters høyde (dagens høyeste topp var på 2543 moh, Valfagehrjoch). I en av dagens stigninger var det også behov for å benytte de faste tauene som var boltet fast i fjellsiden. Så det var en svært luftig og spektakulær etappe, men mulighetene for utsikt ble delvis spolert av et lavtrykk som passerte fjellkjeden sammen med oss, og gjorde traseen våt, glatt og gjørmete. Noe som kunne sees godt på folk rundt oss i målområdet etterpå, og skovaskeren til Gore-Tex ble flittig brukt. Dog kunne selv ikke den gjenskape den opprinnelige hvitfargen på Espens terrengsko (av type Hoka One One Stinson Evo). Uten at det setter noen demper på stemningen.
image

Vi løper som tidligere nevnt sammen med folk fra 37 nasjoner, og det høres godt ute i løypa. Tysk høres naturligvis oftest, men det kan kanskje sies at spansk høres høyest. Ellers løp vi et stykke sammen med Team Salomon Iran, og før start var for eksempel laget fra Singapore lett gjenkjennelige på den heldekkende klesstilen, omtrent som vi i Norge løper eller går på ski når det er kaldere enn minus 10. (Temperaturen i dag lå for øvrig mellom 6-7 og 20 grader.)
image

image

Det er lett å komme i snakk med folk og utveksle erfaringer og oppmuntringer underveis; løpere og spesielt ultraløpere er kjent for å være sosiale, og det er flere av disse i et slikt felt. Det vil si, alle som har meldt seg på denne konkurransen kan kategoriseres som godt trente løpere, men enkelte skiller seg ut ved å ha løpt flere ganger, og har en typisk ultraløperkropp. Vi tenkte å følge litt med på resultatlistene framover for å se om vi kan gjette litt på hvor mange av de som er godt egnet, og hvor mange som tar det som en hyggelig opplevelsestur, i selvrealiseringens ånd, og fordi de har råd. Samtidig blir det interessant å se i hvilken kategori det vil være naturlig til å plassere oss selv. Men det er definitivt en hyggelig og sosial opplevelse, og en stor fysisk utfordring for både kropp og sjel.

På dagens 25 kilometer var det ikke mindre enn tre matstasjoner, og det er ingen tvil om at det er takknemmelig med varm tomatsuppe etter en time eller to i tåkehavet og kald vind.
image

Rikelig utvalg på matstasjonene betyr også at det ikke er et stort behov for å ha med egen næring utover den obligatoriske literen med vann. Det setter man stor pris på når man på grunn av skiftende værforhold i Alpe-fjellet er påkrevet å løpe med ryggsekk som må innholde blant annet redningsteppe, regntøy og ekstra varme klær.
image

Vi er ellers svært fornøyd med gjennomføring av dagens etappe; i forbindelse med at vi lå på 53. plass i klassen etter første etappe, påpekte Elisabeth at vi burde ha som mål å se førtitallet. Vi er nå nummer 43 av 102 (et lag har altså blitt borte siden første etappe, dette antallet kommer til å øke i de nærmeste dagene).

Selv er jeg mindre fornøyd med å ha en blå tå etter bare to dager, men planlegger en tur innom legeteltet nå før start for å få fjernet litt av de som ligger under og verker.

Resultater fra søndagens etappe:

Plass 34 (av 102): Team Norway: Tid 5:15.19,4  – 1:27.32,8 etter vinnerne av klassen – Totalt nr 152 av 332 lag
image

Tar med resultater også for det andre norske laget:
Plass 11 (av 31) Team Alta: Tid 5:27.45,2 – 1:43.03,2 etter vinnerne av klassen – Totalt nr 176 av 332 lag

image

Om mandagens etappe, fra St. Anton til Samnaun
(høydekurven er vanvittig)
Den tredje etappen er sannsynligvis en av de hardeste etappene som har vært satt opp i Gore-Tex Transalpine-Runs 9-årige historie. Nær 3000 meter stigning iløpet av en strekning på bare 35 km ligger foran løperne, og totalt 38,4 km lengde. Bak tallene ligger to bratte kontinuerlige stigninger opp to like høye fjellpass, og mellom passene skal man først innom Ischgl, før da løperne klatrer opp på over 2700 m midt i i hjertet av Silvretta-kjeden. I mellomtiden er grensen til Sveits passert, og målgang er i landsbyen Samnaun. Som for øvrig stadig har status som duty free zone, etter at den i gamle dager kun kunne nås med vei fra Østerrike.

Course Stats
Start: 7:00 am
Distance: 38,40 km Meters in ascent: 2975 m
Meters in descent: 2431 m

image

Inntrykk fra etappe 1 – Gore-Tex Transalpine-Run 2013 (også kalt Highway to Hell)

For nye lesere: Jeg er altså for tiden i Alpene sammen med min nabo Elisabeth (erfaren skiløper, viktig asset å ha med seg for en danske som meg opp i fjellene), og sammen er vi Team Norway – lag 294 av 350 i etappeløpet Gore-Tex Transalpine-Run, som arrangeres for niende gang i år.

Her er en rapport fra dagens etappe, nr 1 av 8 (disse kan også leses på DN Aktiv, under tittelen Galskap i tynn luft )

Vel installert i Oberstdorf dagen før, stilte vi spente og ved godt mot opp til start kl 10 sammen med rundt 350 andre lag. Spenningen hang i den varme luften, og arrangørene kom med siste informasjon over høyttalere, og gikk deretter over til den obligatoriske Highway To Hell (AC/DC), som starter alle etapper, hvert år.

image

Vi var endelig i gang, etter kanskje ikke så mye forberedelser, men desto mere gruing og gleding. Først et par kilometer på asfalt ut av Oberstdorf, med ivrig publikum på alle fortau. Definitivt stemningsskapende, og enda mere stemningsskapende var fjellene som tårnet seg opp rett foran oss, der vi løp på flaten.

Sponsorene er naturlig nok tydelig tilstede ved et arrangement som dette, med salgsboder og fristende tilbud, og mange benytter anledningen til å skifte ut utstyr. Elisabeth lot seg også friste, og endte opp med å stille på startstreken med helt nye, røde Salomon-sko, som nok også gledet seg til å vise hva de var gode for i de bratte stigningene og vel så utfordrende utforbakkene; hittil gikk det ihvertfall bare bra.

image

image

Denne etappen var omtalt av arrangørene som en «myk start», og var forsåvidt det (kommer senere tilbake til hva det sammenlignes med..) med en passe hard stigning gjennom skogslandskap fram til første matstasjon etter ca 11 km.

image

.. for deretter å stige opp til Fidererscharte på 2214 meters høyde. Og det var ingen myk stigning. For øvrig hadde Elisabeth etter å ha lest høydekurvediagrammet konkludert med dette ikke var noen stav-etappe (ikke bratt nok opp og ned), og lot derfor stavene være igjen i bagasjen som tidligere på dagen hadde blitt sendt i forveien til Lech med lastebil. Hun endte opp med å beslaglegge de nye Leki-stavene jeg hadde kjøpt noen minutter før start, på minst 80% av dagens etappe, og starter helt klart med staver i morgen.

Stigningsgraden medfører at de fleste er nødt til å gå i brattbakkene – vi også! – og gitt at stier gjennom Alpene mange steder har plass til kun en person, med enten stup eller rullesteiner ved siden av, blir det mye kø. Kø i oppoverbakker, og kø i nedoverbakker, men etter noen timer er det stort sett greit. Man tar den hvilen man kan få.

image

image

image

image

Ned i dalen, og opp på den andre siden..

image

Elisabeth sånn ca i nedre høyre kvadrant:

image

Siden vi er inne på underlag, kan det nevnes at vi i dag har løpt på asfalt, skogssti, grusvei, jord, løse steiner (knyttnevestørrelse), fjellsti, hengebroer over elver, hengebroer langs traverser i mangel av sti, trestammer, og bark. Barkunderlaget mot slutten var svært velkomment..

image

Velkomment er også cherrytomater med salt etter 25 km. Og salami, og tomatsuppe med ost, og.. Ja, det blir sikkert en mere utfyllende beskrivelse av matstasjonene etterhvert, men ihvertfall smakte det bedre med ordentlig mat enn kakene som også var utbudt, denne gangen.

image

Veien ned mot Lech:

image

Og så, etter 34,6 km og to matstopp, 4325 forbrukte kalorier, 2083 meter opp og 1469 meter ned, kom vi i mål på 6:14:58, og ligger dermed som lag nr 53 av 103 i Mixed-klassen. Målet for søndag er å klatre slik at vi ser 40-tallet.

Ellers har vi hatt gleden av å treffe på de to andre norske deltagerne for året; Merete Erga og Tine Klevstad i Team 70* (degrees) North Alta, som kom inn på 6:26:52 og er 15 av 31 i kvinneklassen, og var godt fornøyd med lørdagens etappe.

Her er alle tre norske deltagere etter endt etappe:

image

Hovedinntrykk: Det er faktisk bratt i Alpene også om sommeren, og det er stadig gøy å løpe. Enn så lenge.. Og søndag venter Rüfikopf og Valfagehrjoch i en mye brattere etappe enn i dag.

Da må det opplading til; Gore sponser en øl per dag:

image

Dagens hotell:

image

Bagen tar visst en annen rute, den kom ihvertfall til hotellrommet før meg:

image

Og slik sover åpenbart alpeløpere (om få minutter nå, håper jeg):

image

Dagens arbeidsrom:

image

Fakta & Info:
Etappe 2-oversikt og linker

Om søndagens etappe:
2. etappe fra Lech am Arlberg i Østrike
24,7 km | 1899 m stigning og 2040 m nedstigning. Start kl 08:00 01.09.2013
Andreetappen av årets GORE-TEX® TRANSALPINE-RUN traverserer mye av Arlberg-regionen, kjent for vintersport og førsteklasses alpine forhold. Dagen starter på ekstremt bratte stier opp til toppen Rüfikopf (2339 moh.), et pudderparadis om vinteren, og terrengløpsparadis om sommeren. Dagens andre stigning opp til Valfagehrjoch på 2543 m vil føre løperne til toppene av skiområdet Valluga, og derfra svært bratt